utiverda

Jeg er fremme i Buenos Aires.
Etter å ha reist i over 20 timer.

Nå sitter jeg på rommet mitt på studenthuset. Jeg har fått mat og skal snart ta meg en dusj, så venter senga.

Det lukter akkurat som i Guayaquil, det er varmt og litt klamt. Og endelig hører jeg spansk rundt meg.

Dette blir så bra! 

Hjemme på Heimdal har vi en liten flippover-kalender stående i vinduskarmen på kjøkkenet. Hver dag, året igjennom, blir vi presentert for et eller annet lurt som Karsten Isachsen enten selv har sagt eller noe han har plukket opp en eller annen gang. Det er ikke alltid jeg gidder å lese disse, det skal jeg ærlig innrømme, og det er heller ikke alltid jeg synes det er så fantastisk det som står der (no offense, Isachsen). Da jeg satt med avisene og morgenkaffen i dag, gløttet jeg bort på kalenderen og siden vi enda ikke hadde flippet over, fant jeg gårsdagens sitat: ?I naturen råder fjellene, i hjemmet bagatellene?. Ja vel, tenkte jeg.

 

Men av en eller annen grunn spant tankene mine litt videre rundt dette, og jeg kom frem til at jeg likte det. Ikke fordi det er verdens best formulerte setning, ikke fordi det er nydelige ord satt sammen slik at det tar pusten fra en, ikke fordi det er noe ekstraordinært i seg selv. Men kanskje fordi det er noe sant i det.

 

For hva er fjellene? Jeg tenker på noe staut og stabilt, noe som tåler vær og vind, noe holdbart. Fjellene har liksom alltid vært der, de. Og neste gang du kommer tilbake er det meget sannsynlig at de fremdeles står der. Det er en form for kontinuitet i dette med fjell. Du vet liksom hva du har å forholde deg til. Nå har jeg vært såpass mye utenfor stuedøra at jeg vegrer meg litt for å bruke begrep som trygghet når jeg omtaler fjell. Det skjer stadig ulykker i fjellet, det er skred, tåka kan komme overraskende, men når man tenker over det så er jo ikke dette direkte fjellets skyld. Kanskje kan ras være det, men jeg mener mye av det er jo ytre faktorer, og ikke fjellet i seg selv, er det ikke? Men ordet tilflukt kan jeg kanskje bruke. Og kanskje også frihet. Og støtte.

 

Jeg tenkte at mye av dette som har med fjellet å gjøre er noe som gjerne også skulle hatt å gjøre med hjemmet, og jeg prøvde å se for meg fjell i hjemmet. Først så jeg det for meg helt bokstavelig ? jeg er ikke mer voksen enn det. Og det ble et morsomt bilde. Jeg så for meg min egen snøkledde topp som stakk opp midt på stuegulvet. Eller enda bedre: foten av fjellet i stua og toppen langt der oppe over taket. Selvfølgelig er det ikke særlig praktisk å ha et fjell inne i huset, verken en fjelltopp eller foten av fjellet, det skjønner jeg også. Men rent symbolsk er det en fin tanke.

 

Det er i alle fall på alle måter bedre enn å la bagatellene råde. For hva er de? Jeg tenker vel ikke umiddelbart på trygghet, tilflukt og støtte. Bagateller er på mange måter det motsatte. (Du vet vel likegodt som meg hva en bagatell er, og dette blogginnlegget er langt allerede, så i håp om at du kanskje gidder å lese hele teksten skal jeg spare meg for å greie ut om bagateller).

 

Jeg har hørt en del taler, prekener og andakter i mitt liv, og det er veldig fristende for meg å komme med en oppfordring her på slutten. Jeg kunne bedt deg tenke over hvorfor det er slik at det er bagatellene som råder. Jeg kunne spurt hva som er de rådene bagatellene i ditt hjem, og hvilke fjell du kan sette der i stedet for. Jeg kunne bedt deg lage en liste den neste uka over bagateller du møter i hverdagen og en liste over hva du kan gjøre dem hjemløse. Og nå har jeg vel på en måte gjort det.

 

Heia fjell! 

Det er noe eget med fotballen. Noe som kan få ellers så sindige mennesker til å fyke opp av sofaen eller tribunesetet, kjefte og hytte med neven, klemme og kysse sidemannen, og så sette seg rolig ned igjen. Det skjer noe med vanlige mannfolk når de får på seg sko med knotter. De får på magisk vis et driv man sjelden ser ellers, de går i taklinger med dødsforakt, de roper, svetter og peser. Kom an, gutta! Jobbe på! Og så jobbe hjem, gutta! Kom igjen! Siste ti!

Herre gjør meg til redskap for din fred!

Det er ikke alltid det blir slik man hadde planlagt. Men det trenger jo i og for seg ikke å være negativt. Noen ganger dukker det opp fantastiske overraskelser og dagen tar en helt annen vending enn man hadde tenkt. I dag var en slik dag.

Jeg skulle lese kirkehistorie. Igjen. Men hadde bestemt meg for å sove litt ekstra. Våknet halv ti, og planen var å koke en stor kanne kaffe og sette igang. Så fikk jeg en melding, og en halvtime senere ringte den fantastiske kjæresten min på døra. Mario hadde med seg egg og bacon, og vi hadde en skikkelig festfrokost sammen. Kaffe ble det da også etterhvert. Han ble her til både lunsj og middag, og så fikk jeg da omsider lest noen sider. Dagen ble avsluttet med interiørprogram på tv og en joggetur langs Akerselva.

Takk, gode Gud, for slike dager med sol, god mat og godt selskap. Takk for at det ikke alltid blir slik man hadde planlagt.

Kristin sitter her







og jobber med





mens hun hører på





og titter ut på






Jammen er det hardt å være student i vårværet!

Jeg har laget meg en spilleliste på spotify og rett og slett kalt den "Sommer". Ute jobber sola for å bryte gjennom skylaget, boblejakka er erstattet med en hettegenser, jeg bretter opp buksa, planlegger sommerjobb og blar i kalenderen for å se hvor travelt jeg har det i forhold til eksamen. Konkulderer med at det nok skal ordne seg, bestiller tur til Bergen, henter meg en kopp kaffe, spiller DeLillos' "Flink" og tenker at ja, det er nettopp det jeg er.

Mario ringer og forteller at de skal spille volleyball i dag. Treet i bakgården har lysegrønne gåsunger, og under fredagsbønnen i går var det fullt av unger som spilte fotball utenfor blokka her. Kanskje er det ikke sommer, men det er vår og det er fantastisk! Parkene og uteserveringene fylles opp, folk smiler og utsetter lesingen til en annen dag.

Det er som om folk koser seg mer og man kan få inntrykk av at de har bedre tid nå enn hva de hadde i vinter. Nå kan man finne på å gå fra Stortinget og ned Karl Johan i stedet for å sitte på t-banen hele veien, eller man kan tusle gatelangs tilsynelatende uten mål og mening. Selvfølgelig har man det fremdeles travelt, men det kan se ut som om man kan tåle å vente på signal nå som det er vår.

Og så er det plutselig par og barnevogner over alt. Da Marit var her på besøk var vi sikre på at vi ble gjensøkt av barnevogner og at de prøvde å overta hele byen. Men det er jo koselig også. Spesielt med alle de som går tett omslynget, hånd i hånd, eller sitter på jakker og tepper i alle byens parker. Det er koselig. Spesielt når man kan være sånn selv. Når jeg også kan sitte med kjæresten min på Sankthanshaugen, gå hånd i hånd og slippe å stresse rundt fordi tærne fryser av.